KVAR SONG EI SOGE

Kanskje mer enn noe annet i Vinje, er vannet i Møsvatn et uttrykk for kommunens moderne historiske arv. Hadde det ikke vært for dette vannet som har sitt utspring her, ville historien om Rjukan-Notodden industriarv blitt fortalt på en helt annen måte, eller ikke i det hele tatt.


Det er her filmskaper Aslaug Vaa og dokumentaren Kvar song ei soge kommer inn. Historien følger sterke mennesker som kommuniserer gjennom vokal folkemusikk, kjent som kveding. Ordet kveding har sitt opphav i det norrøne ordet kvad eller kvede, som betyr “å resitere et dikt rytmisk og høytidelig.


Det kvedes gjerne av en grunn - å kalle på dyrene, roe barna i søvn, fortelle en historie. En kulturarv som fornyes hver eneste dag. I Kvar song ei soge besøker du isolerte gårder langs Møsvatn. Menneskene vi møter forteller historiene sine gjennom denne dypt forankrede tradisjonen.


Vannet stiger

Aaslaug har hentet mye av inspirasjonen fra sine familierøtter i fjellområdene rundt Møsvatn. For å forstå denne kulturarven og livet høyt oppe og langt inne i det norske fjellandskapet, må vi kjenne Møsstrond. Det er Norges høyeste bebodde område og ligger mer enn 920 moh. Det er ei bygd i Vinje kommune. I dag bor det mellom hundre og to hundre mennesker her. De bor langs Møsvatn, innsjøen som er et resultat av at Møsvatndammen ble bygd i 1904.


Oppdemmingen av Møsvatn gjorde mer enn å skape potensial for å starte nye næringer drevet av vannkraft. Den skapte en massiv menneskeskapt innsjø hvor den gradvis stigende vannflaten gjennom flere tiår har forandret menneskene som bor der. Da den ble fullført i 1906 var vannstanden hevet med 10 meter, og i løpet av de neste tiårene ble det hevet ytterligere 6,5 meter, til en samlet høyde av 18,5 meter.


Med vannets utbredelse for mer hundre år siden, fulgte også forandring. Den eneste måten å nå gårdene langs vannet på var med båt om sommeren, og på ski eller med hest og slede over den frosne innsjøen om vinteren. Menneskene holdt ut. Gårdene er få, men de er viktige for kulturen, tradisjonen og regionen.


Å gjete flokken


Det stigende vannet har ført til noen endringer her det siste århundret. Men dette er nyere historie sett i forhold til den lange bosettingshistorien i området. I dette særegne landskapet sør på Hardangervidda viser arkeologiske funn at folk har gjett sau og geit her de siste 6000 årene.


Somrene er korte, men de er intense. Når det er midtsommer, kan solen skinne nesten 19 timer i døgnet. Vi er i et frodig høylandsklima hvor vi fortsatt kan treffe geit, sau og kyr på beite. Men antall dyr er stadig færre. Slik var det ikke tidligere.


Aanund and Tora

Aaslaugs bestefar, Aanund Vaa, ble født i Vå Vinje i 1867. Han var driftekar med autorisasjon fra Telemark Landbruksselskap, og hadde fra barnsben vært under opplæring av sin onkel. Hver vår var han på plass hos utvalgte bønder i Midt-Telemark. Fra juni til september dreiv driftekaren deres og sine kyr og ungdyr på sommerbeite i områdene vest for Møsvatn. På det meste hadde han opptil 350 dyr med seg i flokken inne på Hardangervidda. Høyt til fjells var det godt og næringsrikt beite for dyrene.


Tora født Aasen i 1874, Aaslaugs bestemor, vokste opp i Sauherad sør for Notodden. Da hun var gammel nok, tok hun og jentene fra de nærliggende gårdene med seg familienes kyr opp i fjellene vest for Møsvatn. Tora var kjent for sin sang. Det sies at hun lokket på dyrene fra Falkeriset og de hørte henne ved Totak. Når hun hørte kirkeklokkene klang sang hun balladen Margjit Hjukse; visa om jenta fra Sauherad som ble tatt av bergekongen.

Livssyklus

En sommerdag møtte Tora Aanund der på Hardangervidda. De ble snart forelsket og senere gift. Etter hvert var de en familie med seks barn. Selv etter at de giftet seg, ja livet ut fulgte Aanund sin årlige syklus. Om våren dro han hjemmefra, samlet opp dyr, driftet i fjellet og hjem igjen om høsten. Siste gang var i 1940, bare to år før han døde. I hans fravær tok Tora seg av familien og drev gården med fast hånd.


Aanund døde lenge før Aaslaug ble født, men hun ble kjent med bestemor Tora som barn. Filmskaperen husker godt da Tora døde, da hun var 5 år, og de bodde i samme hus. Dagen etter, under likvaken gikk svartkledde slektninger og naboer respektfullt rundt kisten og tok farvel med den sterke kvinnen. De drakk kaffe og spiste kaker i stuen. Det var preken og salmesang. Så bar kistebærerne Tora ut av huset, og likfølget kjørte kisten til kapellet hvor den sto fram til selve begravelsen.


Dette var Aaslaugs første møte med døden. Selv om hun ikke fikk delta i begravelsen, husker hun tydelig at hun satt med de andre barna i huset. Mens de satt sammen kunne de føle, og nesten se, bestemor Tora stige opp til himmelen ikledd den hvite kjolen, men nå med englevinger.

Minner som dette har hatt stor betydning for Aaslaug gjennom årene. Hun tenker ofte på bestemoren og kvinnenes stilling i bondesamfunnet. Det var enkelt og komplisert på samme tid. Kvinnene var tilsynelatende underdanige, men la for dagen en utholdenhet og viljestyrke en skal lete lenge etter. Det handlet om å ta vare på barna, på familien.


Gården måtte drives om ektemannen var hjemme eller i fjellet.


Historien trer frem

Mange år senere, mens hun deltok på Landskappleiken, en årlig landsdekkende konkurranse i norsk folkemusikk i Vinjes nabokommune Seljord, kom ideen om dokumentaren til Aaslaug.


Hun ville hedre kvedetradisjonen og presentere tradisjonsbærer fra Vinje som ikke lever av sin sang. Mennesker som skaper meningsfulle historier om sine liv, om fortid og framtid, minner og forventninger gjennom sang.

Filmen er en utforskning av Møsstrond og gir en dypere forståelse av menneskene og omgivelsene. Gjennom sang reflekterer de medvirkende i filmen over livet. Sangen gir en mulighet til et dypere samvær og å danne mening. I filmen følger vi de medvirkende gjennom årstidene; fra isen legger seg en sen høst på Møsvatn og til neste års midtsommerfeiring.


På gården Hove møter vi familien Hove; videre til Austli og den veiløse gården der, så til familiegården Hamaren, som virkelig ligger ved inngangsporten til Hardangervidda. Her finner du fortsatt spor etter neddemte gårder når vannstanden er lav, og eksisterende gårder ligger veiløse langs vannet. I filmen møter du disse familiene og andre, forskjellige generasjoner som forteller om livet sitt gjennom sang.


Godt mottatt

I påsken 2012 begynte regissør Aaslaug Vaa og hennes internasjonale team å filme. Da den siste innspillingen ble gjort i 2014 og filmen var ferdig, hadde de et materiale hvor fjorten utøvere som hadde fortalte historier fortrinnsvis gjennom sang. Filmen hadde premiere i Oslo i 2015 og ble nominert til Amandaprisen for beste dokumentar i 2016.


Kvar song ei soge er en eventyrfilm - både innvendig og utvendig. Den lar deg stifte bekjentskap med stolte mennesker i samfunnet som er kilden til industriarven Rjukan-Notodden. Et samfunn der kveding har vært en del av hverdagen i generasjoner, sterkt innvevd i menneskers liv og et betydningsfullt kulturuttrykk.

Fotoer: Takk til Aaslaug Vaa

6 views0 comments

Recent Posts

See All