Vinn eller forsvinn

Av David John Smith / Oversatt av Per Ole Hagen

Historien om Svælgfos - Del I

Svælgfos representerte et kritisk element i Sam Eydes strategi. Selv om hans brennende ønske var å temme den mektige Rjukanfossen mot nord, fastslo finansinstitusjonen Banque Paribas at Svælgfos-prosjektet måtte gjennomføres først, før banken ville gå med på å delta i en utbygging av Rjukanfossen.

Hydro krevde også å bygge en større nitratfabrikk lenger ned i Tinnelva på Notodden, i det som nå er Hydroparken på Notodden.

Dette medførte at 30.000 hestekrefter måtte genereres fra Svælgfos-prosjektet. Topplederne i BASF ønsket å se resultater først. Deretter ville de delta i den enda større industrielle aktiviteten nord i Rjukan.

Ikke engang Niagara kunne sammenlignes

Industrimagnat Carl Duisberg fra Bayer-gruppen erklærte at ikke engang Niagara (foto over) kunne sammenlignes med Svælgfos I. Det var et vannkraftprosjekt som ble startet i 1905 og skulle produsere 30 000 hestekrefter, noe som var en enorm mengde kraft på den tida. Det ville bli det største i Norge, det største i Europa og ville overstige den totale samlede vannkraftutbyggingen i Norge de tre foregående årene.

Dette ville også bli det nest største vannkraftverket i verden og representerte et kvantesprang framover fra Tinfos Is produksjonskapasitet. For å oppnå dette, måtte den kraftige Svælgfosen temmes på et sted der Tinnelva fosset inn i et smalt juv. Det var en formidabel oppgave.

Dette var en stor test for ingeniørarbeid og arbeidskraft. Hydro og Eyde måtte vise hva de dugde til.

Legenden

Valget av en prosjektleder var avgjørende, og for å styre prosjektet ga Sam Eyde oppdraget til Sigurd Kloumann, som allerede var en legende innen ingeniørfag og ledelse.

Mange år senere skrev Sam Eyde om Kloumann og Svælgfos i sin selvbiografi. Svælgfos er nevnt oftest i boka, mer enn både Vemork eller Såheim, som hver skulle bli de største kraftverkene i verden i henholdsvis 1911 og 1916.

Våren 1903 ble Kloumann først ansatt av Sam Eyde for å kartlegge Vammafossen for å utvikle den til et kraftverk, og samtidig etablere det ham som en svært effektiv ingeniør. Kloumann var også med på testingen av Birkeland/Eyde-ovnen på Ankerløkken samt etableringen av Norsk Hydro. Han var i tillegg anleggs- og byggeleder for utviklingen av de første test- og produksjonsanleggene på Notodden. Prosjektene ble gjennomført samtidig, begge startet i 1905 og ble fullført i 1907.

Arbeidet begynner

For å gjennomføre utbyggingen av Svælgfos måtte Hydro skaffe en stor arbeidsstyrke. Under utviklingen av demningen og vannkraftverket, bodde opptil 400 arbeidere i enkle hytter i byggeperioden.

Oppgaven var vanskelig, og arbeidet pågikk dag og natt, Flere ganger ble arbeidet ødelagt av flom, og de mistet flere ukers arbeid hver gang.

For å utnytte utvidede produksjonskapasiteten for salpeterfabrikken på Notodden som ble fullført i 1907, ville de trenge alle de 30.000 hestekreftene som Svælgfos I skulle generere.

For å oppnå dette, var det nødvendig med en sterk vannstrøm. Tinnelva ble oppdemmet der vannet hadde styrtet ned i en dyp og smal kløft, for deretter å bli ført inn i en tunnel som førte vannet til inntaket av kraftverket.

Samtidig skulle ikke den blomstrende tømmerindustrien forstyrres, så de måtte gradvis konstruere et av verdens lengste tømmerrennesystemer for å føre tømmeret forbi Svælgfosdemningen og videre ned i dalen til Notodden.

Humpete vei

Det vanskelige prosjektet ble styrt godt med støtte av et lite, men levende samfunn av det som skulle bli internasjonalt kjent som et pioneranlegg innen vannkraftproduksjon. Likevel, selv etter at operasjonene startet i 1907, var Svælgfos I plaget av problemer med ustabil drift i flere år, inkludert gjentatte utbrente generatorer.

Dette hadde en innvirkning på Hydro-produksjonen i sør. Kraften ble overført direkte, siden Svælgfos I var livlinjen til kalksalpeterfabrikken på Notodden fire kilometer sør.

Historien om Svælgfos I, så viktig for fremtiden, fortsetter neste uke!

Takk til NIA for foto 1, 3 og 4